16. Don’t worry, be happy

(Er du ny lesar, så anbefaler eg at du les innlegga kronologisk)

Midt i orkanen                                                                                                                                          Hvem er det som redder deg da,                                                                                                           Som ser deg som en annen                                                                                                                       Og tar deg trygt i hånda

(Marthe Valle)

Alle var spente på om ungen sjølv huska noko frå ulukka, om ho hadde minner frå det som hende. Vi skulle ikkje fortelje for mykje, då kunne ein plante ‘falske minne’. Så vi måtte vere utruleg selektive og forsiktige i korleis vi ordla oss.

Eit par gonger spurte både legane og vi om ho visste kor ho var, og kva som hadde skjedd. Ho ante ikkje at ho var på sjukehus før ho blei fortalt det.

Men nokre gonger kom det utan forvarsel:

– Eg akte og så vart alt svart.

I blant kunne ho melde at hjernen hennar rista, eller at det kjendes som om ho fekk støyt i hovudet.

For elleve år sidan hadde eg og ei fallulukke frå same høgda. Eg ramla ned frå ei låvebru (ikkje spør..) og landa på hovudet, men hadde hatt vet nok til å ta meg for. Hadde ikkje handleddet brekt, så hadde nakken roke sa dei på sjukehuset seinare.

Korleis ein kan oppfatte noko som helst når ein tek svalestup på grus anar eg ikkje, men eg hugsar smellet. Då eg sakte fann meg sjølv att der eg låg på bakken, var alt svart. Ikkje ‘lysesvart’, som når ein lukker att auga og ein likevel kan skimte dagslys. Men mørkesvart. Svartsvart. Smerta var hinsides. Innsikta verre.                                    – Der knuste hovudet mitt, klarte eg til å tenke, – slik skulle det altså skje. No døyr eg.

For ordens skuld, eg gjorde ikkje det altså.

Eg sklei lett og greitt ut av hendinga med berre eit brekt handledd, tre knekte fingre og ein heidundrande hjerneristing. Berre ei amatørmessig samanlikning med skaden til dottera mi. Sjølv om eg ledar 1-0 på knekte fingre, ho forstua ikkje så mykje som ein tå.

Men når ho no sa det ho sa, fekk eg vondt i heile meg. Sjølv om det stort sett gjekk bra med meg, så unner eg ikkje nokon å kjenne på den smerta og skrekken det var å smadre hovudet sitt i bakken. Aller minst mine eigne ungar.

 

Så snart dei heime fekk med seg at ho hadde vakna, kom ‘lukke-krava’.

– Er du ikkje glad?

– Det må jo vere heilt fantastisk!

– Puh, då var det over, no kan vi gå vidare.

 

Eg trur eg svara det som var forventa.

Men inst inne skamma eg meg djupt, då det einaste eg kjende var tomheit. Det var forvirrande, og det var vondt. Eg burde jo vere ekstatisk av glede over at ungen overlevde, over at ho ikkje kom til å sitje apatisk i ein stol å sikle, at ho ikkje kom til å male med munnen.

Men eg kjende ingenting. Eg var heilt flat.

– Der var ho vaken ja. Kva no? Ah, næring. Og no skal ho kvile. Så skal ho på fysio. Deretter skal ho kvile att.

Tilnærminga var heilt og fullt praktisk. Og eg kjende meg avstumpa som menneske.

Ikkje før eg fekk nok ein samtale med sjukehus-psykologen, og ho hjelpte meg til å skjøna kva det eigentleg handla om.

Dersom eg skulle juble, viss eg skulle glede meg heilhjarta over at ungen min levde og verka – så måtte eg ta stilling til den tanken som låg rett ved sida av og pirka i hjernebarken. Sjølve årsaka til at ein skulle føle på ei slik glede. Då måtte eg ta inn kvifor eg skulle vere glad. Då måtte eg ta inn realiteten i at eg trudde eg mista ho, at ho døydde i armane mine.

Det var tryggare å berre ta alt for gitt, berre vere adekvat pragmatisk til det heile, enn å måtte ta inn over seg kor nære på vi var ved å mista ho.

 

For den tanken var ikkje til å halda ut.

 

Eg skapte kvalar med reaksjonane mine. Foreldra mine uroa seg. Eg kan forstå det. Alt foreldre vil i verda er at ungane skal ha det bra, anten dei er 6 eller 46 år gamle. Og eg hadde det ikkje bra. Det var ikkje godt for dei rundt meg å vere vitne til. Men dette handla ikkje om at eg såg mørkt på framtida, slik eg fekk kjensla av at dei trudde. Eg var ikkje i nærleiken av å ha jobba meg gjennom traumet eg hadde vore gjennom – og framleis sto i. Folk prøvde å setje mot i meg, gje meg kraft og støtte – men for meg var det ikkje mogleg å vere mottakeleg for å bli satt mot i der og då. Sjølv om ungen no var vaken var jo ingenting opp – og avgjord. Uroa for framtida hadde ennå ikkje slått inn. Det var ikkje det som plaga. Det var meir enn nok å stå i, meir enn nok å grina blod over der og då. Sjokket og frykta klamra seg fast i kroppen og nekta å sleppe tak.

Det skulle det gjere lenge.

– Det er ikkje rart at du ikkje kjenner på gleda,  kusina mi sette ord på det då ho besøkte oss, – du står midt i stormen og har ikkje tid til å vere med på festen.

Menneske som opplev store kriser i livet går gjennom ulike fasar. Først vert ein råka av sjokk. Deretter skal ein ta inn alt og fordøye. Til slutt skal ein tilpasse seg og venje seg til ein ny situasjon.

Kvar av desse fasane tek tid. Verda rasar vidare i nådelaus fart, familie, vener og nettverk legg ting bak seg mykje raskare enn ein klarar sjølv.

Sjølvsagt er det individuelt, men det tek like fullt meir tid enn verda trur, vonar og forventar. Å tilpasse seg og å meistre langvarig sjukdom er ein vedvarande prosess.

Ingen veit kven som rundt neste sving råkast av lagnaden. Det kan vere du. Det kan vere nokon du er glad i. Ingen veit korleis vi taklar børa når livet krakelerer. Ingen veit korleis vi reagerer når verda til våre kjære går i oppløysing.

Kva seier ein? Kva gjer ein? Kva er ‘rett’ og kva er ‘feil’? Kor finn ein fasiten? Kor raskt kan ein forvente at ting vert lettare? Og kva er raskt?

Krisehandtering står ikkje på læreplanen i skuleverket.

Tid. Eg trong det. Eg treng det. Og trøyst. Begge deler er gratis, og meir verdifullt enn det aller meste anna. Ein finn etter kvart tilbake til kvardag, normalitet og til og med glede. Men ein treng tid. Sjølv om det kan vere vondt og hardt å sjå at nokon du er glad i strir og lir.

 

Eg las ein plass ein gong at alt i livet går over.

Derfor skal ein halde ut dei vonde tinga, og verdsette dei gode.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.