32. Å hekkan ska’n sei

(Er du ny lesar, så anbefaler eg at du les innlegga kronologisk)

Eg vett du ber meg se det klart
og heva sjel og sinn
men prøv å bytta plass ein gang
og se din plass fra min

for det e sånn
at skyer henge lavt
og eg har streva
og har kavt
og e langt hjemmefra

(Sigvart Dagsland)

 

Det var ei lukke å møte andre pårørande.

Pårørande. Berre ordet. Det er eit omgrep ein helst ikkje vil ha kopla opp mot seg sjølv.

Det har vore ein intensivstudie i livets skule, der rolla som pårørande har stått på fagplanen. Faga har mellom anna omfatta kva ein treng i ein kritisk situasjon.

Når eit barn vert sjuk eller skadar seg kan ein kanskje kalle foreldra dei nærmaste pårørande. Likevel er besteforeldre, tanter og onklar det og. Dei i den ytre kretsen får ofte ei dobbeltrolle, der dei i tillegg vert pårørande til dei pårørande. Eg har og prøvd å setje meg inn i korleis denne rolla kan opplevast. Dei nærmaste vert som regel heilt slått i bakken. Dei reagerer annleis enn dei normalt ville gjort. Tenkjer ikkje klart. Oppfører seg kan hende pussig.

Heime sit det foreldre, besteforeldre, sysken, og vener av dei som står midt i stormens midte. Dei uroar seg og. Dei sørgjer. Dei ynskjer å hjelpe, gjere noko – kva som helst – for at den ‘inste kretsen’ av pårørande skal klare seg best mogleg gjennom krisa. Dei Prøvar å setje mot i ein. Seier ting i varmaste og beste meining, men kan risikere å bli overhøvla fordi dei sa noko feil. Eventuelt noko som vart mistolka. Eller som kjendes feil i akkurat den situasjonen.

Eg kjende på ei form for press på å leggje alt bak meg, gå vidare, sjå framover. Rasjonelt sett veit eg at ingen pressa på, det handler om korleis eg opplevde det. No må vi tenke positivt, for no ser jo alt så lyst og lovande ut, ei lita veke etter ulukka.

Ungen hadde vakna og det var bekrefta at kroppen verka slik den skulle, og ho tilsynelatande var som før. Det var grunn til å tenke positivt. Gå vidare, sjå framover, tenke positivt. Ikkje uroa seg for framtida.

Men for meg var det altfor tidleg. Det var for tidleg i mange, mange månader.

Usannsynleg mykje kreftar og tårar gjekk med på å prøve å nå fram med at eg hadde vore gjennom ei traumatisk hending. At eg framleis var i sjokk. Framleis sit minnet att, for kroppen huskar. Ofte betre enn hovudet.

Eg vart botnlaust fortvila over kjensla av å ikkje verte forstått, at mine nærmaste opplevde meg som meir frynsete og sorgramma enn eg eigentleg var. Det skapte berre meir uro i dei.

Det som for meg var ei nøktern og realistisk framstilling av korleis ting var vart forsøkt skildra. Sjølvsagt prøvde eg og å formidle at eg sjølv hadde det striare enn nokon gong.

Til tider vart eg oppfatta som negativ og pessimistisk. Både eg og andre pårørande på sjukehuset opplevde at folk ikkje visste korleis dei skulle vere rundt og med oss, dei ante ikkje kva vi trong.

Eigentleg var det ganske enkelt.

Eg for min del trong berre trøyst.

Mykje trøyst.

Og aksept.

Ønsket om forståing vart etter kvart lagt på is. Enkelte ting er umogleg å forstå fullt ut dersom ein ikkje sjølv har opplevd det. Men eg trong aksept for at eg reagerte som eg gjorde. Kjende som eg gjorde. Tenkte som eg gjorde. Med bakgrunn i det marerittet eg som mor hadde vore gjennom den første veka etter ulukka. Eg trengte å grine, la tårane og fortvilinga flaume. Det gjorde godt å få det ut. Og i hovudet mitt tenkte eg at omgjevnadene fekk tole det, sjølv om det var vanskeleg for dei. Men eg veit ikkje korleis det er å vere dei rundt, like lite som dei visste korleis det var å vere meg. Derfor er det ikkje rart slike ting kan vere flokete.

I eit informasjonshefte frå sjukehuset, skriv mora til eit trafikkskadd barn i innleiinga:

Når eit barn er skada, har foreldra det vondt og er sårbare. Det er normalt at vi er sinte, bebreidande, bitre, avvisande, aggressive, sure og usaklege. Det er sorga som syner andleta sine.

Ho sette rette orda på det. Med tida har det blitt ei sorg. Då vi innsåg at ungen var forandra. Vi mista delar av den ho hadde vore, og fekk på mange måtar ei ny jente. Ei jente vi elska like høgt, men ei annleis jente. Ikkje fullt og helt, for vi såg henne. Den gamle jenta vår. Men ho var annleis. Ho reagerte annleis. Ho takla ting annleis.

Desse tankane møtte motstand. Andre mødrer sa det same. Når ein fortel folk om åtferd og reaksjonar hos ungane, møter ein ofte ‘det er heilt normalt for ungar i den alderen’ eller ‘typisk ungar generelt’. ‘Han/ho er jo heilt frisk, sjå kor pigg ungen ser ut’.

Eg veit ikkje om folk verkeleg trur at ungane er hundre prosent som før – eller om folk så sterkt ønskte at dei var det at dei trudde at dei trudde det. Den var djup, eg veit det.

At vi gav uttrykk for at vi hadde mista den gamle jenta vår fekk ofte piggane ut i omverda. Dei kunne gå med på at ho var annleis, men dei syntes det var drygt å seie slikt. Eg ser jo den. Det var gjerne drygt.

Men det var slik det kjendes.

Familie og vener til ungar som skadar seg vil jo sjølvsagt at alt skal gå bra. Kanskje det kan vere tungt å innsjå at noko endrar seg sjølv om mykje faktisk og går bra.

Etter dette drygt halvanna året undrar eg på om dette er eit fenomen som særleg gjeld  usynlege skadar.

Mange veit ikkje kva ein skal seie eller gjere når nokon ein kjenner opplev noko forferdeleg. Nokon tek avstand, dei orkar knapt høyre om det. Nokon held seg respektfull unna for å gje ein ro. Det tikka inn meldingar frå vener som skreiv at dei ikkje våga å ringe meg, men ville på denne måten seie frå om at dei var der når eg var klar for det. Slike meldingar gjorde meg utruleg glad.

Eg har ofte trakka så dugeleg i salaten sjølv. Ei tidlegare bekjent mista sonen sin i ei tragisk ulukke for mange år sidan. Eg møtte henne tilfeldigvis på gata, og ante ikkje korleis eg skulle te meg eller kva eg skulle seie. Så eg snakka om vér og vind og heilt nøytrale ting.

Då sa ho frå.

– Ein kan ikkje stå her og late som om ingenting har hendt. Eg kan ikkje det. Kvifor kan ikkje folk berre seie at dei veit, seie at det er heilt tragisk, og heller seie høgt at dei ikkje veit kva dei skal seie. Eg tåler det! Men eg tåler ikkje at ein skal stå og lata som om alt er heilt normalt når mi verd er kullkasta.

Men igjen – vi er alle forskjellige. Det som er rett for nokon kan dere heilt feil for andre.

Det seies at ein skal gå hundre mil i ein mann sine sko før ein er i stand til – og har ‘lov’ til å døma han. Med fare for å moralisere og belære, trur eg ein skal vere forsiktig med å fortelje menneske i krise korleis dei bør reagere eller ikkje. Utallege gonger har eg gått i den fella sjølv, før eg gjekk mange såre mil i dei skoa eg brått fekk på meg ein kald vinterdag i februar.

Menneske har ulike måtar å takle ting på. Nokon klarar beundringsverdig nok å legge vanskelege hendingar bak seg så snart det er avklara at den verste krisa er over. Andre vil ikkje ha merksemd rundt det, og bles det vekk. Andre igjen tek det med knusande ro frå dag ein. Og du har dei som reagerer kraftigare og treng tid på å jobbe seg gjennom og ferdig med ein dramatisk hending. Nokon pårørande opplever at dei rundt tek det tyngre enn ein sjølv gjer, og ein må sjølv vere dei som trøystar.

Alt er like normalt, og det er ikkje opp til meg å avgjera kva som er rett eller ikkje. Alle menneske er støypt i ulike formar.

Veit ein ikkje kva ein skal seie eller gjere, så kan det vere mykje trøyst og støtte ei kort melding. ‘Klem til deg’. ‘Tenkjer på deg’. Eller i desse emojitider – send eit hjarte. Ein treng ikkje gjere det kvar dag heller.

Alle små teikn på at nokon bryr seg gjer så uendeleg godt.

Det kan vere lett å få kjensla av at dramatiske og/ eller traumatiske hendingar ein opplev vert bagatellisert av omverda. Andre pårørande opplev det same. Det betyr ikkje at det er det omverda faktisk gjer. Men den raude tråden som går gjennom alle samtalar eg har hatt med andre er behovet for aksept. Aksept for at ein taklar det ein går gjennom slik ein taklar det. Det finst ikkje nokon rett og gale måte å takla ting på, men kvar enkelt må få lov til å takla det slik dei gjer. Då vert alt så mykje lettare.

Alle innspel vi fekk har vore godt meint, med stor kjærleik og omsorg for både meg og andre ‘likesinna’. Men eg merka fort at eg ikkje trong å bli pusha raskast mogleg vidare. Den vegen skulle eg klara å gå, men eg trong selskap av tida. Eg verdsette både hjelp og avlasting, men å jobbe meg gjennom det måtte eg gjere sjølv, på min eigen måte.

Folk veit framleis ikkje kva dei skal seie når eg fortel. Dei vil så gjerne kome med dei forløysande orda, seie det som verkeleg kan vere til hjelp og trøyst. Men det er ikkje naudsynt. Vi som står midt i det, veit knapt kva si skal seie om alt sjølve. Vi forventar ikkje at nokon skal vere betre på det enn oss. Ein må og sjølv prøve å vere meir open om kva ein treng og ikkje treng å snakke om, kan hende det då vert lettare for omgjevnadene.

Nokon gonger treng ein at nokon berre lyttar når ein auser av seg, At dei anerkjenner kjenslene og opplevinga ein har. At ein rett og slett kan få høyre ‘Fytti helsike for noko drit å stå i!’ Det kan vere lett å tenke at desse orda berre trekk ein lenger ned i skiten og ikkje er til hjelp, men nokre gonger kan dei vere akkurat det ein treng.

I blant treng ein til og med noko så banalt som ‘Stakkars deg!’ Det god hjelp i akkurat det.

SÅ kan ein gå vidare.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.