12. Håp i hengande snøre

Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt
Og visa med seljelyd låter
Min glede er din, din glede er min
Og sorgen er min når du gråter

(Alf Prøysen)

Nettene i skjermingsrommet skulle bli prega av panikkanfall og smerter. Samt jamlege visittar frå nattevakta, då ungen vikla seg inn i alt av slangar og leidningar som fekk alt av maskiner til å pipe.

Første morgonen i skjermingsrommet vart vi vekka av sjukepleiar N. Eller engelen N, som vi døypte henne.

– God morgen! kvitta ho på klingande austlandsk, – Vil dere ha kaffe og frokost?

Vi elska ho!

Systo og eg laga vår eigen litle ‘sjukepleiar-rangering’ som vi hadde mykje moro med. Så langt låg N på klar førsteplass, mens trønder-sjukepleiaren låg nedst. No var det strengt teke berre dei to vi hadde møtt, men likevel.

N trakk frå gardina, no skulle hjernen hennar vekkjast anten den ville eller ikkje. Tilvenning til dagslys var trinn ein. At det går an å verdsette dagslys på den måten ante eg ingenting om. Men vi skulle lære mykje om dei store gledene i dei små tinga i vekene som venta.

 

Sonde-gjengen kom i ni-tida. Eg (ho med superkrefter) feiga ut og orka ikkje sjå på.

Det var mange telefonar å ta. Eg kuppa møterommet vegg i vegg med rommet vårt. Kalla det ‘kontoret mitt’.

Sondeprosjektet hadde vore vellukka. Men kor lege var Adam i Paradis?

Ungen hadde røska den ut, trass i at tante hadde prøvd å halde henne fast og hindre det. Utruleg oppegåande av ein medvitslaus unge, spør du meg. Superkrefter. Veit kven ho har dei etter.

Midt på dagen kom M med broren. Han skulle – etter mykje fram og tilbake – sendas heim med fly.

Vi hadde litt for seint innsett at dette hjerneristingskonseptet var fordufta, og at det ikkje var noko ‘over natta-prosjekt’.  Så når vi omsider innsåg at det var lurt at faren flaug over, var det ikkje ein billett å oppdrive. Så guten skulle ut og fly.

Men først fekk han sjå systera. Han klappa henne varsamt på hovudet og sa ‘Hadet’ før vi tok tinga hans og gjekk.

Eg følgde han med taxi til flyplassen. Eg i emosjonelt klappeland, han i høggir. Heile vegen sat han og skravla. Fortalde eventyr der alle som eit handla om promp. Sjåføren smågliste i spegelen.

Eg sat og prøvde å vere tilstedeverande mor og sa ‘ha ha’ på dei rette plassane.

Guten var svolten, og eg lova å kjøpe mat på flyplassen. Eg tilstår med ein gong: Det gløymde eg.

Eg syns eg klara meg bra. Tonen var lett og ledig. Heil til eg fekk kønummer 126 for å skriva ut reiseskjemaet hans. Då laga eg utidige scenar i avgangshallen. Godt at ungen ikkje er fjortis ennå, for då hadde eg skjemt han ut. Eit vakent flyplassmenneske hjelpte meg å fylle ut skjema manuelt, og resten gjekk på skinnar.

Guten fekk sin eigen ‘flyplass-sjef’, som eg kalla det for han. Skilt rundt halsen, ‘Eg reiser åleine’. Der og då var eg lukkeleg for at ungen har reist mykje og ikkje har flyskrekk. Han såg stolt ut, og gleda seg til å treffe pappa att. Lukkeleg uvitande om kor lite han skulle få sjå mora si denne våren.

Eg klarte meg fint heilt til eg måtte gje han avskjedsklemmen. Eg klarte å halde meg nokon lunde i taumane heilt til han snudde ryggen til.

Det var hjarteskjerande å sjå han gå inn i flyet.

Ei dame som sat midt i mot meg såg medfølande på meg med hovudet litt på sakke. Ho trudde sikkert at eg var ein del av desse helge-mamma-prosjekta med to foreldre i kvar sin by.

Men eg visste ikkje korti eg skulle få sjå han neste gong. Han hadde og vore med om traumatiske ting, og eg hadde så inderleg vondt av han.

Og eg sto att åleine og skulle tilbake til sjukehuset der den andre ungen min låg alvorleg skada.

Avgangshallen snurra. Verda snurra. Eg snurra. Eg forsto ikkje. Eg fatta ikkje. Eg verkeleg begreip ingen verdas ting, ikkje med mi beste vilje. Korleis i huleste hende alt dette? Korleis kom vi i ei slik situasjon? Kva i all verda var det eigentleg som skjedde?

Eg hadde vel stått bak ei skiljevegg og hulka ukontrollert og så diskret eg kunne i sju og eit halvt minutt då min kjære ringde.

– Ja eg tenkte vel det, sa han stille då han høyrde ståa.

Eg blei ståande enno i eit kvarters tid, før eg klarte å samla meg nok til å gå gjennom folkemengda utan å framstå som eit vrak.

Dei kommande åra skulle eg møte mødrer til barn som låg medvitslause og sveva mellom liv og død i månadsvis. Og eg skulle skjemmast over kor dårleg eg takla dei fire små dagane mi eiga dotter ikkje hadde nettverksdekning med verda rundt seg.

Flyet med guten forsvann i horisonten, og eg fann eit vatnhol. Eller vinhol.

Magen var utsvelta, og eg åt eit pizzastykke og naut eit glas kvitvin. Eller naut og naut – eg heiv det i meg, skal eg vere ærleg. Og det skal ein jo, krise eller ikkje.

 

Dei på intensiven hadde råda meg til å skriva dagbok, så eg fekk kjøpt med meg eit par skrivebøker før eg hulka meg tilbake til sjukehuset i taxi.

Det er mange kontrastar i livet. Før og etter ei ulukke er ein stor ein. Frå yrande liv og røre på flyplassen og inn i det mørke, stille rommet med grønskjer er ein litt mindre. Men spesielle begge to, på kvar sin måte.

Tanta hadde no sete i mørket i 10 timar med niesa så eg gav ho aller nådigst lov å gå på do. Viss ho kjappa seg.

– Mamma, eg er grautsvolten, peip det plutseleg frå senga, – eg vil ha julegraut.

Å herrefred for ei lukke, for ei overjordisk oppleving! Den var fleirspektra.

a) Ungen var vaken.

b) Ho snakka.

c) Ho snakka logisk.

d) Ho ville ha mat.

‘Eg er grautsvolten’! Det er dei vakraste orda eg nokon gong har høyrd henne seie!

Så. Handling! Action! Julegraut. Vi panikksprang på grautjakt i kjøleskåpet i pårøranderommet. Til alt hell låg det ein stabel med Fjordland, og til endå større hell – der var graut!

Tjuetre små plast-te-skeiar fekk ho i seg før ho slokna tvert. Det var den kvelden eg såg at graut ikkje berre er graut. Graut kan vere den største lukka i livet.

Vi pusta kraftig ut, og sende lukkemeldingar til familien. Mannen min ringde og fortalde at guten vår hadde fått ein valdsam reaksjon då dei kom heim. Han fann guten i krampegråt i sofaen då han kom inn frå bilen med bagasjen. Ungen var utrøysteleg, heilt utmatta. Faren hadde aldri sett han grine så mykje nokon gong før. Då grein han og.

Kva skal ein mor seie…

Systera mi og eg var smadra. Eg var på utsida av meg sjølv, orka ikkje vere inni.

Men når nøda er som størst, kan det skje mirakel. Og det gjorde det. Ikkje av dei største, men stort nok for meg.

Ho trylla fram ein skvett med raudvin. Eg tør ikkje skriva det høgare i tilfelle dei tilsette på sjukehuset les denne boka….

Vi kjende oss som to tenåringar som smugdrakk for første gong der med satt med kvar vår kaffikopp som kamuflasje. For å sei det sånn, det var vin eller valium, og utelukkande til medisinsk bruk. Ingen var tent med ei mor og ei tante som fekk samanbrot sjølv.

– ..du..? kviskre-kviskra ho, – Har det slege deg at vi sit her og pimpar vin medan vi har ansvaret for ein hjerneskada unge..?

Då lo vi. Å herregud kor vi lo. Lydlaust, sjølvsagt. Tårane trilla der eg hang over stolen.

Og då systera mi byrja å teikne og sende galne snapchat-illustrasjonar som skildra reaksjonane då vi nesten vart ferska av kveldsvakta, då haldt vi begge på å gå i oppløysing av latter.

Eg var glad eg byrja å skriva dagbok. For i ettertid er det ei lukke å kunne minna seg på alle dei galne, gode og lyse augeblikka i ei elles utfordrande tid. Og dei augeblikka skulle det bli mange av.

Kem skulle trudd det

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.