37. Elskede ekkokammer

(Er du ny lesar, så anbefaler eg at du les innlegga kronologisk – elles skjønar du ikkje ein skit. Men ta det bitvis, det er mykje etterkvart)

Når verdo bler dumme, så leita eg fram nåken gode ting;                                                                 Ein støvete blom i ei veita, ein måse som fyke i ring.                                                                             Ein måne e go’ nå’ han velta på ryggen og slappe av,                                                                             og føllte drops mens di smelta, ei velstelte, gammadle grav.                                                              Og ungar e og’ når di grine, ein hund nå’ du kjeme him,                                                                          ei kalde pils e vel fine?                                                                                                                                  Og så e eg så glad i rim.

(Kolbein Falkeid)

Det var godt å møte att E då eg kom attende etter permisjonen.

Alt E sa var som eit ekko av meg sjølv. Ting eg hadde sagt, tankar eg hadde tenkt, korleis eg hadde reagert og følt og opplevd alt. Ho hadde og trudd at ho mista jenta si. Ho hadde sete skjerma i eit mørkt rom i lang tid. Ho visste nøyaktig korleis alt var.

Vi snakka om alt!

Utveksla og samanlikna endringar, teikn, reaksjonar og konsekvensar i ungane våre. Reflekterte over livet før og etter skader. Frustrasjoner over ungar som ikkje skjønar eigne avgrensingar. Bekymra oss litt for å trøytte ut familie og vener med alt som vi er fylt til randen av. Det har liksom vore lite plass til andre ting. Verda har gått vidare, vi har stått stille, og er mogelegvis verdens verste samtalepartnare for tida. Bortsett frå for kvarandre.

Sakn etter dei andre ungane våre. Korleis det ville vere å kome heim. Kva skjer når far skal stelle heime. Og ikkje minst det at våre respektive menn ikkje var der då ulukkene hende. Korleis påverka deira takling og handtering av krisa?

Seinast i går kveld sat mannen og eg og såg ein dokumentar på NRK om menn og kjensler. Sjølsagt kan ein ikkje skjer alle over ein kam, men ut i frå det mennene i dokumentaren sjølve gav uttrykk for, kjem ein ikkje unna at vi har ulike måtar å handtere ‘sånne kjenslegreier’. Dei held ting mykje meir inni seg, vi damer deler villig vekk.

Det er ingen garanti for at begge foreldra er til stades når noko skjer. Det er ikkje ein gong nokon garanti for at nokon av foreldra er til stades, slik det var i Sebastian sitt tilfelle.

Ein kan seie det sånn at E og eg var med frå side ein i boka, medan dei to fedrane på ein måte kom inn midt i handlinga. Det er tilfeldigheiter som avgjer kor ein kjem inn i biletet eller ikkje, og det er ingen som vert lasta for det. Men det er ein uunngåeleg del av tankerekka å reflektere over om dei ville opplevd det annleis enn dei gjorde dersom dei hadde sett desse to småjentene når dei låg på sitt verste. Vi såg dei då dei skada seg. Vi så dei då dei vart tatt hand om på akutten. Vi såg dei medvitslaus, og kopla til slangar og maskiner. Vi såg dei tomme, daude blikka deira då dei i blant gløtta på auga. Vi var der og tok i mot alle dei skremmande beskjedane frå legar og kirurgar. Vi såg dei då vi trudde vi mista dei.

Då karane våre kom, hadde jentene vakna. Dei var, i alle fall tilsynelatande, seg sjølv. Og verken E eller eg har klart å leggje vekk tanken på om dei ville reagert annleis om dei og hadde opplevd den første traumatiske tida.

Begge har prøvd å formidle alt til dei, prøvd å få dei til å forstå kvifor vi var som vi var og reagerte som vi gjorde. Og dei har begge prøvd å forstå. Og dei har forstått. Men berre til ein viss grad, for ein kan ikkje forstå heilt til fulle om ein ikkje har gått i dei same skoa sjølve. Mannen min seier sjølv at han ikkje anar korleis han ville reagert og takla det. På ein måte er han glad han ikkje var til stades då ulykka inntraff.

Kan hende det er like bra at det vart slik, at ikkje alltid begge foreldrepara står midt i kjernen av dramatikken. At éin lettare kan halde seg oppe og vere den rasjonelle. Begge jentene til E og meg har sysken, og har ikkje vore tent med to foreldre som sleit like mykje som desse to mammaene som skulle vere der og passa på.

Men pappaene var viktige dei og. Dei måtte vere der og passe på dei andre ungane.

Då E og H (mora frå ‘nokre kapitler sidan) kom til sjukehuset endra mykje seg. Dagane og kveldane fekk nye rutinar og nytt preg. Det vart sosialt og kjekt. Eg møtte likesinna.

Litt etter litt vart vi og betre kjend med H, og vi fekk mykje moro saman. Eg fekk nokon å snakke med. Vere frustrert i lag med. Le med. Glede oss over framsteg med.

Dei første lange vekene var det ingen andre foreldre der, og eg var ein blanding av sveltefora på nokon å prate med. På den anna side var eg veldig usosial og lite tilsnakkendes, eg hadde meir enn nok med å ta inn alle inntrykka.

Etter kvart vart fleire ungar innlagt. Men det var dei som berre sveipte innom på kontrollopphald, og som drog heim att akkurat då ein byrja å bli kjend. Det var strengt tatt ikkje mykje tid til seg sjølv. Dagane gjekk i eitt med behandlinger, samtaler og møter med legar og terapeutar, for både ungen og meg. Innimellom slaga var det kviletider og måltid. Når ho hadde lege seg for kvelden skreiv eg for det meste dagbok eller tok ein og annan telefon til familie og vener. Eg fekk mange gode samtalar med dei mange skjønne og gode sjukepleiarane på avdelinga. Dei var aldeles eineståande fine menneske alle som ein, og eg saknar dei framleis.

Eg har aldri skrive ei dagbokside i heile mitt liv, men no rann orda berre ut når eg fann fram bok og penn, og det hjelpte meg enormt. Boka vart min beste ven, den berre tok i mot. Lytta venleg og tolmodig, same kor skrullete ting ho fekk høyre. Boka var aldri kritisk eller dømmande, den berre tok i mot med ein klapp på skuldra, og fekk meg aldri til å føle at eg tenkte dumt eller feil. Eg fekk sortert og plassert mykje, samstundes som eg fekk oversikt over dagane. Dei var valdsamt innhaldsrike, men på same tid kunne dei vere veldig like – og alt flaut i ein annan. Det var ikkje alltid like lett å sjå der og då at ungen vart betre og utvikla seg, men når eg las gjennom sidene og dagane i boka, openberra framgangen seg klart og tydeleg. Å skriva dagbok var saliggjerande på mange ulike måtar, og er noko eg anbefaler folk i liknande situasjonar å gjere. For meg vart det ein uvurderleg og viktig del av å jobbe meg gjennom alt.

Den siste tida vart fin! Kvar morgon då eg kom ut var det nokon der å seie god morgon til (andre enn sjukepleiarane då), drikke kaffi med og slå av ein prat med før dagens program braka laus. Vi fekk nokon å ete lunsj og middag med, og då alle ungane var i seng måtte dagboka pent vente, då var det tid for treff i ‘mødremafiaen’ som vi kalla oss.

Vi skravla og vi skravla. Vi lo og vi grein. Vi beundra den magiske solnedgangen kveld etter kveld. Vi tjuvlåna Pepsi Max frå korga i kjøleskapet til dei som var på perm. Vi utvida den intellektuelle horisonten og såg på spanande og interessante tv-program saman (Campingliv og Ullared, red.anm.).

Vi tok muddermaske og hand-spa og fjelga oss som best vi kunne i den tørre sjukehuslufta. Vi hadde jordbær med fløyte-fest på rommet,  og ungane fryda seg.  Våren hadde snike seg innpå, og vi sneik vi oss til små lukkestunder i sola medan ungane kvilte eller hadde behandlinger. Eg lærte å setje pris på dei aller minste gleder i livet.

Vi hadde ei frigjerande galgenhumor.

– Kor jobbar mannen din då?

– Han er arbeidsleiar i ei verna bedrift. Den kommande arbeidsplassen til dottera, faktisk.

– Høhøhøhø! knegga vi og klaska oss på låret.

Seint på kveldane sneik vi oss stille og fnisande inn på romma våre, med kjensla av å vere på ei pussig miks av hotell, folkehøgskule og sjukehus. Og Big Brother.

Venskap vart knytt, og kontaktinfo utbytt. Dette var nokon ein definitivt ynskte å ta med seg vidare i livet. Ein skulle kome til å samla på slike. Det skulle visa seg at det ikkje finnes nokon forening eller lag for erverva hjerneskade hos barn, og vi hadde alle tre fort lært at det var viktig med nettverk og fellesskap. Det vil seie, der tok eg feil. Det finst ingen spesifisert forening, men gud hjelpe kor mange støttegrupper og denslags eg er med i på Facebook. OG:

Forrige helg var eg på julebord. Som sjølvstendig næringsdrivande vert det ikkje store greiene når det kjem til julebord. Det vert liksom meg. Og sjefen. Som også er meg. Fordelen er jo at eg alltid får vere med sjefen heim, utan at det blir pinlig dagen etter.

Men no var eg altså invitert til julebord – med Handikappede Barns Foreldreforening (….!…) Jepp. Prikk prikk prikk. Er det nokon samanheng i verda eg aldri trudde eg skulle gå på julebord, eller ha noko som helst anna med å gjere for den del, så er det ei slik forening. Det sat laaaangt inne å melde seg på. Handikappede Barn. Kva har det med meg og oss å gjere, liksom? Realiteten er at vi har alt med det å gjere. Det tar si tid å få inn i skallen at det er det vi har, eit barn med handikap. Særleg fordi det ikkje synes. Men greit. Det er som det er, og no var poenget mitt samhold og nettverk. Gjennom ulike grupper og foreninger og anna har vi møtt utruleg givende menneske. Du veit, desse eg stadig kjem attende til, som skjønar og forstår. Anten det handlar om sjukehusdramatikk eller upresise skoletaxi-hentingar. NAV-klagar. Skjema-veldet. Kampen for oppfølging. For alle seier det same – det er en kamp. Helseministeren & dei burde fått seg ein realitetsorientering av dei sjeldne. Men det kan vi snakke mykje om ein annan plass.

Men attende til den gong då.

I helgene senka roen seg over heile sjukehuset. Ein kunne sjå det som keisamt, eller nyte freden. For småbarnsmødrene på barneavdelinga kravde helgene meir av oss, då alle behandlingar og timar av naturlege årsakar tok pause.

Barneavdelinga var no fylt av liv og røre. Det bobla av sosial fryd hos både ungar og mødrer. Ungane våre, på 3, 6 og 8 år fann tonen, til tross for aldersskilnaden.

Nokre dagar leikte dei to yngste skule i skulerommet, og sysselsette seg sjølv i timesvis. Dei skreiv brev, klippa og limte og grisla på. Leikte og fryda seg saman.

Andre gonger såg vi nesten ikkje ungane. Hjelpepleiar HJ, sveiva i gong piratleik og skattejakt for dei tre små den eine dagen. Dei fekk herja fritt borte i korridoren på ryggmargsskade-avdelinga. Og det kan eg sei, HJ leikar ikkje butikk når ho set i gong. Ho hadde til og med ordna ekte skattar! Ungane var ekstatiske då dei kom attende med både ekte ‘diromantar’ og smykke. Dei to jentene kom lukkeleg trillande på åtteåringen, M, i rullestolen, strålande nøgde med piratjakta alle tre.

HJ, som allereie hadde ei høg stjerne hos meg berre i kraft av at ho var den ho var, nådde nye høgder. Denne sjukepleiar-rangeringa falt i fisk etter vi kom til rehab’en. Dei dela førsteplassen alle som ein. Sjølv om han eine, som var dansk, skapte mykje hovudbry med språket. Han var omgjeve av vestlendingar med diverse knotadialektar sjølv, så det gjekk nok begge vegar, trur eg.

Ungane våre kravde mykje av oss, og som E sa, – Det er ikkje plass igjen til å vere meg. Eg føler eg har mista meg sjølv.

Eg forsto godt kva ho meinte. Det same gjorde H. Vi forstår det framleis.

Men gullenglane på avdelinga kan ikkje rosast nok for alt dei var og gjorde for både dei små pasientane, og for foreldra deira. Desse folka var av ei anna verd, og det er jaggu ikkje rart ein lir av sakn og vemod når ein omsider kjem heim!

Ein skulle tru at det ville vere keisamt å vere så lenge på sjukehus, og til ein viss grad er det helt rett. Men litt av grunnen til at eg ville skrive offentleg om dette, er nettopp det at vi og opplevde heilt usannsynleg gode ting og. Vi hadde det jamleg veldig bra. Og kjende på gylne og gode augeblikk utallege gonger.

Viss ein berre klarar å opne seg litt kan ein oppdage store gleder i sjølv dei minste ting.

Særleg dei siste to vekene av sjukehusopphaldet står fram med ein heilt spesiell plass i hjartet mitt. Det er heilt sjukt å seie det, men dra på saga kor kjekt vi stundom hadde det (omstenda og utfordringar teke i betraktning sjølvsagt). Vi måtte jo vere der, og kunne like gjerne gjere det beste ut av det.

Det var berre elleve dagar att av gildet då vi kom att frå permisjon, og tida flaug. Sumarfugl-koloniar vaks fram i magen like fort som vårsola fekk blada på trea til å sprette time for time.

Vår vart til sumar over natta sjølv om det berre snautt var mai, og ein av dei siste dagane var det 25 grader og steikande sol. Mødremafiaen med arvingar naut sola. Småjentene kasta kjolane og sprang berrføtt rundt i trusa. Eit par baljer med vatn vart sett ut av ei sjukepleiar som visste kva småjenter liker, og det var reine feriestemninga. Vi mangla berre kvitvin og reker. Nok ein gong forundra det meg kor fantastiske augeblikk og store gleder ein kan oppleve sjølv i ei slik koko verd dersom ein er open for det. Vi naut. Vi lo. Vi gledde oss. Vi betrakta desse to jentene som kvein av fryd, før dei byrja å småkrangla om baljene.

Dei såg så normale ut. Dei såg så vanlege ut. Dei såg friske ut. Det gjekk ikkje an å finne ein einaste synleg grunn til kvifor dei to hadde oppeheldt seg i fleire månader på sjukehus. Ine gjer det framleis ikkje, det har aldri vore mogleg å sjå noko på dei. Men akkurat der og då var dei glade. Og når dei var glade, var vi mødrene og det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.