40. Stockholmsyndromet

Eg trodde solen var borte                                                                                                                              at du aldri mer skulle se                                                                                                                               bladene springe ut                                                                                                                                          Eg trodde dagen var over                                                                                                                               at du aldri mer skulle kjenne                                                                                                                vinden piske mot kinnet                                                                                                                                       Men våren og du                                                                                                                                          kom tilbake

Nedteljing. Ved vegs ende. Eller ved byrjinga av ein ny veg.

Om to dagar, 9. mai, skulle vi utskrivast frå sjukehuset, og møte att verda.

Ungen var frisk nok til å kome heim. Ikkje frisk. Frisk nok, med fare for å høres negativ ut. Men det var det dei sa. Betringa hennar vil halde fram i fleire år framover.

Ho var seg sjølv. Til forveksling lik. Ho var pigg og bra på mange måtar, men hadde nokre utfordringar i forhold til tidligare. Men det var ting som ikkje gjekk an å sjå på henne. No var det Habiliteringstenesta på sjukehuset heime som skulle følgje oss  vidare, og det ville bli mykje nytt å bli kjent med.

Utskrivingsmøtet føregjekk som videokonferanse mellom rehabilliterings-sjukehuset og sjukehuset heime. I møterommet der, sat heile teamet til jenta og fortalde og formidla til dei sju personane på skjermen. Det var to frå skulen, to fysioterapeutar, PPT, ein nevropsykolog og min kjære.

– Alle desse fagpersonane, dette enorme apparatet berre for å få ei lita jente opp att i salen, tenkte eg rørt, og takka nok ein gong min skapar for at vi ikkje bur i Amerika.

Det var no avklart at ho skulle halde fram på Montessoriskule. Ei tid tilbake hadde det spøkt for nettopp det. Nevropsykologen signaliserte at det lause, sjølvstendige og frie Montessori-undervisningsopplegget som tidlegare hadde vore kjempebra for henne, no ville bli ei utfordring. Ho ville trenge rammar. Struktur. Rutinar. Og vi vart førebudd på at vi kanskje måtte overføre henne til vanleg skule.

Eg kjende eg vart sveitt.

No skal eg ikkje gå inn i ei lang tirade om kvifor eg held ein knapp på Montessori, men det handla og om endringane for henne. Skulevener, lærarar og tryggleik ho måtte forlate.

Så vart det klart at ho ville trenge ein-til-ein-undervisning, og då ville det ikkje spele noko rolle kva type skule ho gjekk på. Rektor på skulen vart lettare oppgitt då ho kunne fortelje at det ikkje ville vere noko som helst problem med meir styrt og rammesatt undervisning. At dei elevane som treng det får tilrettelagt undervisningsopplegget ut i frå kva dei behova og utfordringane dei har.

Eg veit at det er mange som stadig byter skule av ymse årsakar, og at det pleier å gå heilt fint, men likevel pusta eg letta ut. Glad for at vi sleppte den store endringa eg følte det ville vere for både ho og oss. Og fordi vi er stornøgd med skulen, både vi foreldre og ungane sjølv.

Tida hadde gått fort. Samstundes som 10 veker er nok tid. Nok tid til at ein omstilte seg fullstendig. Det vart kvardag der. Ein la seg til vaner og rutinar, og slo seg til ro. Årstider skifta. Det var full vinter og snø då vi kom, no var det grønt og frodig og sumarvarme ute.

Det var skummelt å skulle møte verda og kvardagen igjen, for vi hadde levd i ein lukka, skjerma og verna boble i lang tid, og vår verd vart utruleg liten og snever. Mødremafiaen på barneavdelinga filosoferte over kor rare ting vi vart opptekne av. Kva er det til middag? Kven si seng står på gangen no? Korleis er ‘dei nye’ som ‘flyttar inn’? Kven har kveldsvakt? Kvifor er det tomt for cornflakes? Kven er dei på besøk hos? Kva har hendt med han? Jøss, har det forholdet overlevd?

Vi vart pinleg nysgjerrige, så enkelt er det.

Innetter i familien merka vi ein haug med ‘ringverknader’ av sjølve ulukka og alt det den innebar, og møtt overraskande utfordringar undervegs. Det er mange ting som knyt seg til ei hending som dette, som mange utanforståande ikkje ser. Det er eit stort, stort bilete alt i alt. Det var heftig, på veldig mange måtar.

Vi opplevde ting som røska tak djupt i sjela, og som har sett djupe spor. Både på godt og vondt. Eller vondt og godt.

For denne tida var full av gode, glade, morosame, fine, varme stunder, opplevingar og augeblikk óg. Ungen og eg vart supergode på å finne gode ting kvar einaste dag.

Og vi vart glade i folk. Vi ble så ufattelig godt teke vare på, omgitt av kvitkledde englar som lukta når ein hadde det vondt. Som tok mor eller barn på luftetur så ein fekk henta seg inn, tilbydd klemmer, skuldrar til å grine på, gode ord og fine samtaler. Utømmeleg tolmod og godleik.

Venskap og intern humor med andre mammaer. Fellesskapet. Kjensla av å vere fleire i same båt. Rusleturane ned i kantinen for å hente alle måltider (kven skulle NO syte for ferdig oppskore frukt til meg kvar morgon?), vakne kvar morgon og tusle med trøytt tryne, bustehår og pysj ut på avdelinga for å hente kaffi og veksle nokre ord med kven det nå måtte være, for vi kjende dei alle. Stillheten på avdelinga når kveldsroen senka seg, og nattevaktene kom for å sjekke om alt var bra og seie at vi berre måtte ringe viss det var noko, småklaging på at vi var lei av maten og at alt smakte likt. Lukka over ei badebalje, yatzyrundar med ungen (som omsider lærte å spele utan å fjuske eller bli sur viss ho tapte), hjerneskadegalgenhumor. Begeistringa over å observere når folk som har sett fortapt ut der dei trilla i rullestolene sine plutselig kom på krykker gjennom korridoren, små skrivestundar i senga i mørkret medan ho sov rett ved sidan av, gleda når nokon overraska oss med pizza eller kaker levert på avdelinga, fryden (og stresset) når broren var på besøk.

I det hele tatt 10 000 små og store ting og hendingar som ein kanskje ikkje ville lagt merke til ‘normalt’ sett.

Men kanskje aller mest roen. Roen og nærværet ein på ein måte vart nøydd til å lære seg. Eg har aldrig nokon sinne kjend noko liknande. Berre det å ta seg tid til å sjå ti minutt på maurene som kryssa vegen ein vårdag, utan eit snev av stress i magen. Sitje i ein stol og stire tomt ut i lufta. Vandre ein tur rundt sjukehuset og plukke blomster. Ligge i senga ved sidan av henne for å få henne til å kvile fleire gonger dagleg. Sitte stille og sjå henne teikne 27 sumarfuglar på eit ark.

Alt saman med ro i magen, fri for alle desse ‘burde’ og ‘skulle gjort’ og konstant uro over alt ein ikkje rekk over.

Summen av alt gjorde enormt inntrykk og det var derfor det kjendes sårt og vanskeleg å skulle reise heim. Frå verdas godaste, tryggaste plass (seier ho som hataå vere der, og berre ville lengst mogleg vekk der ifrå den første tida, prikk prikk prikk – ein møter seg sjølv i døra, ja).

– Det må vere utruleg godt å endeleg få kome heim, sa folk.

– Nei, sa eg.

Det høyres nok rart ut for mange når ein ikkje udelt jublar for å få reise heim frå et 10-ukers sjukehusopphald. Når ein heller gruer seg, og kjenner at ein kjem til å sakne plassen, omgjevnadene, tryggleiken, rutinane – og folka.

I seinare tid har eg møtt utallege menneske som seier det same, som snakkar om ‘sjukehusbobla’, den som ikkje er udelt godt å kome ut av.

Vi vart kjent med alle dei tilsette rundt oss. Og med andre pasientar, både små og store, og deira pårørande. Nokre med like skadar, andre med lettare og mange med verre. Ein vart pepra med perspektiv.

Vi hadde vore heldig. Det kunne vore så mykje verre. Men det kunne vore verre for nesten alle der. Ungen kunne hamna i rullestol med brekt rygg eller nakke. Men for dei som satt i rullestol med knekt rygg eller nakke kunne det i mange tilfelle og vore verre. Dei kunne blitt heilt lam. Og for dei som varthelt lam kunne det og ha vore verre. Dei kunne døydd.

Samanlikningsgrunnlaget for korleis ein taklar og opplever ei ulykke og ein skade var eigentleg litt spesielt der, dette rehab-sjukehuset var ein ganske heftig plass å samanlikne seg med andre.

Der var hjarteskjerande mange skjebnar. Likevel sa alle eg møtte at ein ikkje skulle samanlikne seg med andre. Fordi for kvart enkeltindivid vart livet annleis enn før, og på en måte er det det einaste samanliknbare grunnlaget. Før og nå. Ikkje med andre.

Livet var blitt annleis, for alle som var – og er på det sjukehuset. Så spørs det jo berre kva ein gjer ut av det. Og det bør jo berre vere best mogleg, for livet er (kan være) kort og uføreseieleg. Det lærte eg denne våren. The hard way.

Vi har vore så heldige. Men samstundes ein hårsbreidd frå total katastrofe. Og derfor såg verda annleis ut. Kva som er viktig og ikkje fekk nye definisjonar.

No skulle vi heim, og det kjendes som å bli slept ut med tvilsam fallskjerm frå 10 000 meters høgde. For vi ante jo ikkje korleis jenta – og vi – og alt dette var kompatibelt med kvardagslivet heime.

Ein 14-årig på avdelinga, sat heime i stova si på permisjon. «Nei pappa, kva seier du, skal vi dra heim?» Tilbake til sjukehuset meinte han då.

I rest my case.

Men livet går seg til. Det gjer det jo alltid. Sjølv om omstilling og forandring kan vere utfordrande å takla, så vil jo ting gå seg til.

Alt er en overgang, sa reven då han vart flådd.

Eg håpar det gjekk seg til for han. Reven altså.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.