7. Happy end?

Alle trudde på happy end,                                                                                                                         men filmane sluttar der livet tar til

(Frode Grytten)

Langt om lenge kom nevrologen. Ho skulle hatt i ræva med øks som ikkje kom tidligare! Legen gjekk inn til ungen og bøygde seg over henne.

– Hei, hei, litle ven, kan du høyre meg? sa ho, med høg stemme, og rista lett i jenta, – Eg er lege på nevrokirurgisk avdeling, og eg lurar på om du veit kvar du er.

– UNGEN ANAR NO VEL IKKJE EIN DRITT OM KVA NEVROKIRURGISK AVDELING ER, I TILLEGG ER HO MEDVITSLAUS!

Eg tenkte det berre.

Eg sa det ikkje.

Men eg måtte verkeleg ty til dansehandtaka att for å klare å la vere.

Ein reagerer ikkje alltid like rasjonelt og fornuftig i slike stunder. Og det er ei lukke dei få gongane ein klarar å behalde eit snev av impulskontroll.

Eg seier det nok ein gong – superkreftar!

Legen frå nevrokirurgisk avdeling sa ikkje så mykje før ho gjekk. Og eg sto att som et spørjeteikn. Eg hadde tusen spørsmål, ho skulle gje meg alle saliggjerande svar og seie at alt kom til å bli bra!

Og så gjekk ho berre.

Men sjukepleiarane avslørte både seg sjølv og henne. Dei sto med sånne uttrykk i andletet som pårørande ikkje er så begeistra for.

– Viss de no ikkje skal drive med sånt ‘no-skal-spare-foreldra-for-sanninga’-spel, er de bekymra?

Kor dei vrei seg. Kor dei snakka rundt grauten. Eg sette stålblikk i dei og stilte spørsmålet ein gong til, noko skarpare. Eller eg gjekk i fistel, som ein objektivt kunne kalla det.

Det satt langt inne då dei svara.

– Ja vi er det.

 

Eg gjekk i kneståande.

Så kom sonen min.

Superkrefter!

Det forundrar meg kor mykje ein faktisk evner å ta seg saman når ein verkeleg må. Sjølv om ein sjeldan klarar å lura ungar. Og særleg ikkje eigne ungar. Dei luktar når foreldra slit. Men eg gjorde ein tapper innsats, den skal eg ha.

Heile formiddagen hadde systera mi og eg overhøyrd småsnakk sjukepleiarane i mellom at det var for mykje støy for jenta på intensiven.

Støy?

Eg for min del har utprega støyvegring, og konstaterte kjapt for ein velsigna roleg plass intensiven var. Behageleg. Stille.

Så støy…?

Viss ein ser bort i frå snorkinga til friaren i nabosenga då.

Det vart avgjort at ho skulle flyttast til isolatet på avdelinga. Samstundes med at dei køyrde henne inn der, kom barnenevrologen saman med anestesilegen for å ha møte med oss. Broren vart kasteball mellom tanta, venninna mi og meg desse dagane, men takk Gud for iPad og ein fryseskuff full av is.

Barnenevrologen som kom og hadde møte med oss var klar og konsis. Jenta vår overlevde. Det var det viktigaste.

No trong ho ro. Ho trong kvile, stillheit og mørke – total ro. Ingen stimuli. Ikkje lyd. Ikkje lys. Ikkje ein gong kjærteikn.

Vi kunne til naud få halda handa vår over hennar. Men ingen stryking, kyssing, eller snakking. Ikkje kviskring heller.

Systera mi og eg var himmelfalne.

Vi hadde gjort alt feil! Panikken høgt tak att, vi trudde at vi hadde skada henne meir, sjølv om det var gjort i aldri så beste meining. Vi hadde ikkje gjort anna enn å kviskre styrkande ord i øyret på henne, stryke henne på ryggen medan vi kyssa henne på panna.

For mykje!

Sjølv det minste var for mykje.

Berre det å halde handa heilt roleg på henne.

Nevrologen sa at dei skulle ta MR av henne dagen etter. Så ga ho meg nokre A4-sider knipsa saman. Det var eit slags infoskriv, så eg såg ikkje så nøye på det der og då.

Vi fekk beskjed at ungen skulle vere heilt i fred, og fekk ikkje gå inn til henne på fleire timar. Men vi visste at ho var i trygge hender, det var framleis to sjukepleiarar som overvaka henne. Så vi ringte samvitet og spurde om vi kunne ta oss ein luftetur, og det vart innvilga. Det var naudsynt og godt for broren hennar. Og for oss tre vaksne. Det var ein kafé like ved sjukehuset, og vi gjekk for å ta ein kaffi og få litt mat i guten.

Det å røyre seg blant andre menneske, sånne som ein heilt normal dag, eit heilt normalt liv – når ein sjølv står i den verste livskrisa ein kan tenkje seg – det er ei bisarr oppleving. Det er som om ein er utanpå seg sjølv, samstundes med at ein er lukka inne i ei glaskule. Inne på sjukehuset gjekk alt i eit heilt eige tempo, det var stille, alle rørsler var rolege. Det går litt i sakte film.

Så kjem ein ut, og verda, tempo, folk og lydar er i ‘real time’.

Kjappe, høge, skjerande, pulserande.

Og midt inne i kakafonien står du sjølv, i glasbobla. Ein ser folk le utanfor bobla. Prate saman. Om kvardagslege ting. Om bagatellar. Alt verker berre veldig absurd. — Det er jo ikkje sånn livet er, får ein lyst å skrika, – livet er ei medvitslaus 6-åring med usikre prognosar rett bak det vindauget der oppe!

Men heldigvis er det ikkje det som erlivet for dei aller fleste. Heldigvis er livet å sitte på kafé og snakke skit. Sludre om masteroppgåver, ungane, hekken til naboen, klimakrisa, flyktningpolitikken, han kjipe kjærasten eller festen ein skal ha på laurdag. Heldigvis er det for dei fleste sånn livet er.

Sonen min fekk kakao og sjokoladekake. Og sjokoladecookie. Ja da, døm meg hardt, ungen fekk alt han peikte på.

Då venninna mi tok han med seg heim att til seg og familien, gjekk eg og systera mi og handla snop. Og snus. Eg hadde ikkje overlevd utan. Snusen altså, snopen røyrde eg ikkje.

Vi var framleis ikkje innvilga audiens på isolatet, så eg fekk klipt håret hos ein frisør vi gjekk forbi. Sjølv om det var både pinleg og upassande å sitte å grine i frisørstolen. Men eg vart no finare på håret i det minste.

Vi kom tilbake utpå ettermiddagen. Tilstanden hennar var uforandra, bort sett frå at ho fekk panikkanfall. No forsto eg kva dei meinte med at det var støy på intensivrommet, for isolatet var knyst og tyst. Berre den svake susinga frå eit klimaanlegg.

Eg sette meg hos henne og tok fram heftet eg fekk av nevrologen.

Tidleg rehabilitering av barn og unge med erverva hjerneskade var overskrifta.

 

???

 

Det måtte ha skjedd ein feil. Ein grov feil. Ungen hadde hjerneristing, ikkje hjerneskade. Dette sa ikkje nevrologen noko om. Ingen andre heller, for den del.

Eg sat berre og stirra på orda. Så på henne. Så på orda att. Lenge, lenge. Før eg omsider våga å byrje å lese.

Bare å høre ordet ‘hjerneskade’ kan gjøre dere redde, forvirret og overveldet.

 

JA!

 

Ein får gjerne ein del assosiasjonar i hovudet når ein høyrer ordet hjerneskade.

Hos meg var ikkje desse assosiasjonane særleg oppløftande. Kan hende fordomsfulle, men ikkje oppløftande. Og å skulle kople det ordet med ungen min, det gjekk berre ikkje.

Den største opplevinga mi frå denne tida, er at det heile var så fjernt frå røynda at ting ikkje gjekk inn. Eg klarte ikkje å ta inn nokon ting. Det var som om eg distanserte meg til alt, utanom til dottera mi.

Eg må ha ringt mannen min innimellom og, men eg hugsar verken kva tid eg ringte eller kva vi snakka om. Eller, kva vi snakka om… Det var vel ikkje akkurat vèret. Han forsvann litt for meg til tider, eg skjems nesten når eg seier det, men i periodar gløymde eg at eg hadde ein mann, at ungen hadde ein far. Det var for mykje å stå i, for mykje å tenke på der eg var.

Då las frå infoskrivet eg hadde fått vart det stille i andre enden.

– Scheisse, kviskra han så.

Kva meir var det eigentleg å seie?

 

Vi hadde i løpet av dagen fått vete at ungen måtte bli der på sjukehuset til ut i neste veke. Deretter var det snakk om samarbeid med sjukehuset heime. Vi måtte minst pårekne eit par – tre vekers sjukehusopphald.

Men ingen hadde snakka med oss om noko hjerneskade før eg fekk det skremmande heftet.

Eg tenkte dette måtte vere ein måte å skjerme dei pårørande, og ikkje sleppe meir eller mindre utenkelege scenarier i hovudet på foreldre i allereie sjokktilstand, men ja…nei…

Eg veit ikkje.

Det må vere betre måtar å informere om sånt på enn å lese nokre A4-sider og få karamellsjokk for seg sjølv inne på eit isolat der ein ikkje skal gje frå seg eit pip.

Ikkje før eit år seinare, då eg gjesta sjukehuset i samband med jobb, innsåg eg at dei hadde fortalt meg det, på møtet med nevrologen same ettermiddag. Og at det hadde lege i korta heile tida.

Eg hadde berre ikkje vore i stand til å ta det inn.

 

Kraniebrot.

Hjerneblødingar.

Skadar på vevet.

 

Det seier seg sjølv.

Vi vart solid hekta av hjerneristing-knaggen, og alvoret openberra seg med full kraft.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.